Hva er Traumebevisst forståelse.

Traumebevisst forståelse har som mål å fange  opp traumeskadene barna/ungdommen bærer med seg, og sikre at de ikke blir utsatt for ytterligere krenkelser. Det krever at omsorgssystemet har nok kunnskap og kompetanse slik at barna/ungdommen blir forstått og deres behov blir møtt.

Traumebevisst omsorg har fokus på den voksne sitt ansvar for samhandling med barnet/ungdommen:

- at barnet/ungdommen opplever å være i en god relasjon

- at barnet/ungdommen opplever trygghet

- at barnet/ungdommen får den støtten de trenger til å regulere egne følelser og atferd.

- at den voksne hjelper dem å utvikle seg og tilegne seg ny kompetanse

- at den voksne hjelper barnet/ungdommen til å forstå sammenhengen i eget liv

Type 1 og type 2 traumer.

Det er vanlig å skille mellom Type 1 traumer og Type 2 traumer. Type 1 traumer er enkelthendelser som innebærer å bli utsatt for noe uventet som en oppleves ubehagelig og som en akutt livstrussel. Det har et starttidspunkt og sluttidspunkt, men både før og etter denne hendelsen har livet vært trygt og godt.               

Type 2 traumer er gjentatte, vedvarende, uforutsigbare hendelser. De har ikke noe start, ikke noe slutt og den ene hendelsen har avløst den andre over tid. Dette har skapt en situasjon med vedvarende stress og høyaktivering i hjernen og nervesystemet. Dette er det en ofte se når noen har opplevd vold i hjemmet, seksuelle overgrep eller omsorgssvikt. Disse gjentakende og vedvarende alvorlige traumene fra barneår kan gi andre konsekvenser og reaksjoner enn et enkeltstående traume ved at barnet kan få en kompleks traumatisering.

Komplekse traumer.

Den vedvarende reaksjonen på Type 2 traumer, det vil si kombinasjonen av vedvarende traumatiske belastninger og sviktende reguleringsstøtte, finnes det i dag ingen egen diagnose for. Betegnelse komplekse traumer, kompleks PTSD, utviklingstraumer, relasjonstraumer og tilknytningstraumer er alle betegnelser som forsøker å fange opp resultat ab type 2 traumer. Poenget med alle betegnelsene er å vise til at over tid kan type 2 traumer føre til skjevutvikling som igjen kan få konsekvenser på svært mange livsområder.

PTSD

PTSD er den engelske forkortelsen for "Post Traumatic Disorder", og kalles på norsk for posttraumatisk stresslidelse. PTSD er psykiske senskader som oppstår på bakgrunn av å ha vært utsatt for potensielt traumatiske hendelser, og Type 1 traumer sammenfaller ofte med PTSD.

Grunnlaget for PTSD er at barnet har opplevd en alvorlig belastende hendelse av usedvanlig truende eller katastrofal art som vil ha fremkalt sterk ubehag hos de fleste. Barnet skal i tellegg ha tre typiske symptomer: gjennopplevelse, unngåelse og vedvarende økt overaktivering.

Samregulering

Samregulering er en oversettelse av begrepet "co-regulation" som beskriver hvordan en som omsorgsgiver gjennom egen ro og trygghet kan skape ro og trygghet hos barnet når de er aktiverte, stresset og i beredskap. Fordi vi lett påvirkes av hverandres følelser vil barnets stress lett overføres til omsorgspersonen. Samregulering handler om at omsorgspersonen ikke blir overveldes av barnets følelser, men det kan også handle om å vise annerkjennelse ved å vise evne og vilje til å forstå følelser, tanker og intensjoner.

Posttraumatisk stresslidelse (PTSD) er en relativt ny diagnose. Den ble tatt i bruk på 1980-tallet, og ble utformet på bakgrunn av det en så av psykologiske ettervirkninger hos soldater som hadde deltatt i krigshandlinger.

For å kunne stille denne diagnosen, er det fire sentrale kriterier som må være oppfylt:

1. (ytre belastning) Livshendelse eller situasjon av usedvanlig truende eller katastrofal art.

2. (instrusjonsfenomener) Traumet blir gjenoppleved gang på gang i påtrengende minner ("flashbacks"), drømmer eller mareritt.

3. (unngåelse) Vedvarende fornemmelse av "nummenhet" og følelsesmessig avflating, distansering fra andre mennesker, ingen respons på omgivelsene, manglende lyst og unngåelse av aktiviteter og situasjonen som minner om traumet.

4. (hyperaktivering) Forhøyet autonom alarmberedskap og vaktsomhet, økt skvettenhetsreaksjon og søvnløshet.

Av og til kan slike reaksjoner også være forsinkete, og oppstå senere enn 6 mndr. etter et traume. Ofte er det da nye belastninger som treffer det gamle "traumet", og aktiverer dette. Posttraumatisk stresslidelse kan ha et varierende forløp. Hos noen avtar symtomene med tiden, andre har et svingende forløp med forverring i perioder, mens en mindre andel utvikler et mer kronisk forløp, med betydlige nedsatt livskvalitet og dagliglivsfungering.

Type 2 traumer, eller komplekse traumer, kjennetegnes av gjentatt eller vedvarende traumatisering (for eksempel i nære relasjoner i oppvekst) kombinert med sviktende reguleringsstøtte. Det etter hvert bred støtte i fagfeltet for å bruke betegnelsen "kompleks" PTSD, for å beskrive mangfoldet av sympromer og problemområder en ser ved slike skader.

"Kompleks" PTSD

1. Endringer i affektregulering, inkludert problemer med sinne og selvdestruktivitet.

2. Endringer i oppmerksomhet og bevissthet - problemer med hukommelse, konsentrasjon, mental frakopling.

3. Endringer i selvoppfattelsen, kronisk opplevelse av skyld/skam - jeg er: skitten, ødelagt, motbydelig, hjelpeløs og ond.

4. Endringer i oppfattelsen av overgriper, integrering av hans eller hennes meningssystem.

5. Endringer i relasjonsevne/ferdigheter, problemer med å stole på eller føle seg nær andre mennesker.

6. Somatisering og/eller medisinske problemer.

7. Endringer i egen tros- og meningssystemer.

Sentrale problemområder ved kompleks PTSD er altså problemer med affektregulering, selvverd, traumesymptomer og tillit til andre. I dette landskapet finnes et bredt spekter av psykiske lidelser. Det kan f.eks. være personlighetsforstyrrelser, angslidelser, depresjon og affektive lidelser, spiseforstyrrelse, rusproblem, dissosiative lidelser, og ulike kombinasjoner av disse.

Dissosiasjon.

I fagfeltet er det noe ulike forståelser og definisjoner av dissosiasjon. Vi har valgt å ta utgangspunkt i den franske psykologen og filosofen Pierre Janet sine iakttagelser. I denne forståelsen vil dissosiasjon defineres som:

Manglende integrering av livsopplevelser (hendelser, sanseinntrykk, følelser, osv.).

Det som skjer er atsammenhengen mellom selve hendelsen og personens reaksjoner på hendelsen, er blitt brutt. Og ofte er det personen uvitende om at de symptomene er erfarer, faktisk henger sammen med konkrete livsopplevelser.

Dissosiative symptomer er konsekvensene av manglende inegrering på symptomnivå.

Den traumatiserte hjernen snakker først og fremst gjennom symptomer. Når noe ikke er blitt integeret, lever det sitt automatiserte liv utenfor den vanlige bevissthetsstrømmen. En "husker" det primært med følelsene og kroppen (implisitte minner). Slike symptomer kan være både fysiske og psykiske, og har gjerne kvalitat av "for mye" eller "for lite".

Fysiske symptomer kan være kroppslig nummenhet, at den ikke kjenner smerte, lammelse. Eller lokalisert smerte, psykogene kramper, eller andre typer kroppslig ubehag.

Psykiske symptomer kan være vansker oppmerksomhet og tilstedeværelse, huller i hukommelsen, depersonalisasjon (fremmed for seg selv), følelsesmessig nummenhet. Eller gjenopplevelser, mareritt (minnebilder), stemmehøring, negative tanker/følelser knyttet til traumet. Fra slike symptomer kan det være kort vei til uforståelig atferd, som raserianfall, utagering, promiskuositet og ekstrem avvisning.

"Traumatiserte pasienter presenterer symptomer, ikke minner"